Handling og kronologi

(Det kan komme avsløringer i dette innlegget!)

Handling:
Lou Clark er 26 år, og er nettopp blitt arbeidsløs. Hun søker ny jobb, og blir ansatt i 6 måneder for å ta seg av Will, en 33år gammel mann som er blitt lam etter en ulykke i trafikken. Han er bitter, sint og gretten, og slipper ingen til. Lou derimot, er glad, positiv, fargerik og full av sarkasme. De blir bedre og bedre kjent, og det utvikler seg et sterkt bånd og sterke følelser mellom dem. Men, Lou får etterhvert vite at Will ønsker å ta sitt eget liv, grunnet alle hans fysiske plager, og hans begrensing til å gjøre noe ut av tilværelsen. Han har kun lovet foreldrene sine 6 måneder før dette skal skje.

Handlingsrekkefølge:
Et helt halvt år har en kronologisk handlingsrekkefølge, og følger dermed tidslinjen. Boka inneholder litt retrospeksjon, hvor fortiden til spesielt Lou blir rullet opp. Dette resulterer i at vi etter hvert får svar på hvorfor hun er som hun er. Men, det legges ikke mye vekt på tilbakeblikk, og ved at hendelsene hovedsakelig blir fortalt i den rekkefølgen de skjer, er det lettere for leseren å henge med. Det er altså enkelt å følge handlingsforløpet i romanen.

Spenningsmoment:

"Den første gangen Will fortalte meg hva han ønsket, måtte han si det to ganger, for jeg trodde ikke at jeg kunne ha hørt riktig den første gangen. Jeg forholdt meg ganske rolig da jeg skjønte hva det var han foreslo, men sa til ham at det var helt absurd, og marsjerte ut av rommet. Det er en urettferdig fordel man har, det å kunne gå vekk fra en mann som sitter i rullestol. Mellom annekset og hovedhuset er det to trappetrinn, og uten Nathans hjelp klarte han ikke å forsere dem. Jeg lukket døren til annekset og sto i gangen hos meg selv mens ordene min sønn rolig hadde uttalt, fremdeles runget i ørene mine. 
Jeg tror ikke jeg beveget meg på en halvtime." (side 151)

Dette sitatet gir en indikasjon på spenningsmomentet i boka, og viser at handlingen ikke er drevet av nervepirrende spenning. Boka påvirker mer tankene til leseren, og den er bygget opp på en måte som allikevel gjør at man aldri kjeder seg. Et helt halvt år har nemlig en ekkel, uvant og ganske sjokkerende konflikt som nok er noe tabubelagt i dagens samfunn; aktiv dødshjelp.

Boka starter rolig, og bygger seg opp etterhevert som handlingen utvikler seg. Selv om den til tider kan oppleves litt stillestående, er den hele tiden full av både morsomme, romantiske, alvorlige og skremmende samtaler, hendelser og øyeblikk. Lou og Will utveksler dype hemmeligheter, ironiske kommentarer, vitser, hobbyer, vaner og interesser. Vi følger utviklingen i deres forhold, som er en berg og dalbane i seg selv, samtidig som man etterhvert begynner å innse den mørke hemmeligheten Will og familien hans bærer på. Vendepunktet i handlingen er da man får vite at Will vil ta sitt eget liv, og resten av handlingen blir preget av denne informasjonen. Man blir urolig og anspent. Det er dette som er spenningsmomentet, og klimakset er da det verst tenkelige til slutt skjer. Lou klarer nemlig ikke å få Will til å forandre mening om et liv i rullestol. En slik sjokkerende og tragisk slutt preger leseren, og gjør at man ikke glemmer boka med det første. Det er et virkemiddel som setter i gang tanker, samtidig som at eventuelle budskap lettere setter seg.

Selv om slutten i utgangspunktet er veldig trist, klarer forfatteren samtidig å formidle det hele på en måte som gir deg en god følelse. Man sitter kort oppsummert igjen med lysten til og både ville le og gråte, og det er det som er så unikt med denne bokas komposisjon og skrivemåte.

KILDER:
Bildet: http://fritanke.no/debatt/vi-ma-ta-debatten-om-aktiv-dodshjelp/19.8726 (8/2 2017 16.30)